Sametingsrådets forslag til Sametingsmelding om samisk kunst og kultur, som skal behandles i Sametingets plenum senere i år, skal bli retningsgivende for Sametingets kunst-og kulturpolitikk i tiden framover. Sametinget tar mål av seg til å være den viktigste premissleverandøren for utviklingen av samisk kunst og kultur og vil med meldingen signalisere en mer aktiv politikk overfor samiske kunstnere.

Hva står det så i meldingen?

Innledningsvis listes opp fire innsatsområder: Sametinget skal ta tydeligere ansvar for samisk kultur, bedre rammevilkårene for samiske kunstnere, bygge opp samiske kulturinstitusjoner og sørge for vekst og verdiskaping i kulturnæringene.

I bunn for meldingen ligger institusjonsmeldingen fra 2008, meldingen om kulturnæringssatsninger 2011 og evaluering av Kunstneravtalen 2012, de to siste ved Norut Alta-Áltá.

Institusjonsmeldingen legger føringer for hvordan det samiske samfunnet skal formes i framtiden. En omfattende omorganisering av samtlige institusjoner som mottar direkte tilskudd til drift fra Sametinget under parolene demokrati, kunnskap, kapasitet er på gang. Sametingets løsning er omdanning til stiftelser. Sametinget vil styre de samiske institusjonene mot en større kontrollbarhet der makt og ansvar legges i få hender uten hensyntaken til samiske verdispørsmål og forståelse for hvordan vi fungerer sammen. F.eks. framheves i meldingen under pkt Samiske kulturhus og kulturformidlingsinstitusjoner:

Disse tiltakene er et ledd i en utvikling av de samiske institusjonene, og deres betydning for styrking og utvikling av samisk demokrati.

Samisk kunst omtales som et av grunnelementene i samisk kultur. Og ikke minst skal Sametinget «legge til rette for et samisk kunst-og kulturtilbud utført av faglig kompetente aktører.» Kunsten omtales som noe som skal være speil av det samiske samfunnet: «Det er uttrykk for våre verdier at dette mangfoldet skal være synlig gjennom samisk kunst-og kulturliv.»

Sametinget er opptatt av potensialet som ligger i kunst og kultur for utvikling av det samiske samfunnet. Kunsten anses som redskap for noe og ikke som et selvstendig, fritt uttrykk som ikke lar seg styre.

Sametinget klager over at deres muligheter til politikkutvikling på kulturområdet er begrenset og at de får lite gjennomslag hos sentrale myndigheter. Merkelig da at samiske kunstnerorganisasjoner har fått gjennomslag hos de samme myndighetene for egne stipendordninger til samiske kunstnere, driftsstøtte til kunstneroragnisasjonene, avtale om vederlagsordninger osv. lenge før Sametinget ble etablert. Ordninger som Sametinget har fått overført med pengene og uten å løfte en finger. De siste 20 årene har Sametinget ikke foretatt seg stort for å utvikle ordningene og kunstnerne kommer ingen vei i Sametingets organer, fordi kunnskapen om kunstfeltet stort sett er mangelfull.

Kunstneravtalen ble, som en slags prøveordning med løpetid på 8 år, inngått mellom de samiske kunstnerorganisasjonene og Sametinget i 2004. Avtalen skal sikre samiske kunstnere gode vilkår i eget samfunn og omfatter en rekke ordninger som kunstnerstipend, innkjøpsordninger for samtidskunst og dáiddaduodji, litteratur, musikk og joik, driftsstøtte til kunstnerorganisasjonene og et kunstfond beregnet for samarbeidsprosjekter mellom kunstarter. Avtalen ble i 2012 evaluert av Norut Alta-Áltá med anbefalinger til Sametinget ved eventuell videreføring. Evalueringen skjemmes av grove faktafeil og uttrykker lite kjennskap til kunstfeltet. Dette dokumentet skal fungere som grunnlag for Sametingets stillingstagen til videreføring av kunstneravtalen.

Kunst-og kulturmeldingen har korte avsnitt om de forskjellige kunstsjangrene, avsnittet om visuell kunst f.eks. er svært mager lesning. Foruten to korte sitater fra henholdsvis Stortingsmelding nr. 23 og Norsk kulturråds strategiplan 2011-2014 innen det visuelle kunstfeltet, inneholder avsnittet feilopplysninger om formålet med Sametingets innkjøpsordning for samtidskunst og dáiddaduodji og feiltolking av begrepene «dáidda» og «duodji», hvilket kort og greit avslører at man ikke har tatt seg bryet verdt med å undersøke essensielle felt i forståelsen av samisk samtidskunst.

Samisk kunstmuseum er ikke nevnt en eneste gang. Det er nå 18 år siden Sametinget fikk overlevert saken fra Samisk kunstnerforbund med utredning om Samisk kunstmuseum. Saken later til å ha hatt særs lav prioritering i sametingssystemet gjennom hele denne perioden. I institusjonsmeldingen proklameres byggestart til 2010, men ennå har ingenting skjedd. Antall kunstverk til samlingen, i hovedsak skaffet til veie gjennom Sametingets innkjøpsordning for samtidskunst og dáiddaduodji, har i samme tidsrom vokst med 400-500 verk. Magasinforholdene er ikke endret og personalforholdene er de samme som i 1999 med én person tilsatt på Fagenhet for kunst ved RiddoDuottarMuseat.

I meldingen konstaterer man at kunstneravtalen gir et manglende økonomisk handlingsrom og man viser til Noruts evaluering. Den påpeker bl.a. kunstneravtalens manglende målformuleringer og at dette begrenser muligheten til å vurdere om den økonomiske innsatsen gir «de ønskede resultater» og om samisk kunst «utvikler seg i riktig retning.»

Hvordan kan Sametinget kontrollere dette gjennom en kunstneravtale og er dét virkelig ønskelig fra Sametingets side? Kunsten er fri og utvikler seg hvor den vil. Det eneste Sametinget kan gjøre er å legge forholdene økonomisk og forvaltningsmessig godt til rette for at den samiske kunsten skal få mulighet til å utvikle seg fritt og selvstendig!

Selvsagt legger Sametinget politiske føringer overfor kunstnerne i deres daglige kunstneriske arbeid. Føringer legges i økonomiske prioriteringer og budsjetter. Bl.a. ved å bruke sine egne retningslinjer og stipendsatser for stipendordningene, låse fast forhandlingene, ikke makte å få de samme ordningene for samiske kunstnere som staten Norge har for sine, mangel på dialog med de forskjellige kunstnerorganisasjonene osv. Realiteten er at samiske kunstnere er prisgitt samiske politikeres innsikt, kunnskap, kraft og vilje til å forhandle med norske myndigheter.

Hva er konsekvensene dersom dialogmøtene med sentrale myndigheter ikke fører fram og de regionale myndighetene ikke tar sitt ansvar og de økonomiske rammene derfor ikke økes betydelig?

Kanskje var det her Sametinget skulle bruke de samiske kunstnerne som reisefølge og forhandlere ved sine jevnlige konsultasjoner?

Dersom kunstnerne ikke kun skal brukes som marionetter som «speiler det samiske samfunnets mangfold», er det Sametingets oppgave å gi kunstnerne gode rammevilkår. Kunsten utvikler seg selv, slik at spørsmålet om «hva som kan gjøres for å bringe den samiske kunsten framover» faller på sin egen urimelighet.

I følge meldingen skal profesjonaliseringen økes i samisk kulturnæring. Er det slik at vi som kunstnere gjennom denne profesjonaliseringssprosessen skal fokusere på prosjekt, forretningsutvikling, markedsorientering, produktutvikling, strategitenking etc og derigjennom bli lønnsomme og bærekraftige i et konkurransesamfunn som noen ganger spiser oss opp som skapende mennesker og der kunst sjelden er lønnsom?

Sápmi har en lang rekke høykompetente kunstnere i alle sjangre. Det er ikke de som trenger profesjonalisering. Profesjonaliseringen bør skje i andre ledd og i den del av Sametingets administrasjon som har kunst og kultur som sitt område. Når Sametinget skal ha hovedansvar for hele det samiske kunstfeltet må man også kunne stille med en administrasjon med kompetanse.

Kunst-og kulturmeldingen er så og si blottet for prinsipielle vurderinger om status for samisk kunst. Den vitner om en kunnskapsløshet om kunstfeltet fra en myndighet som Sametinget som kan bli katastrofal om en kraftig endring ikke finner sted.

At Sametinget velger å ikke komme med noen konkrete tiltak, analyse av kostnadene eller noen form for forpliktelser politisk, kun beskrive hovedmål, delmål og strategier i sin melding, mens de tilslutt grundig skisserer hvilke økonomiske og administrative konsekvenser denne meldingen har for sametingssystemet, er et stort tankekors.

Utfordringene ligger først og fremst hos Sametinget selv som kunst- og kulturpolitisk aktør. De må finne ut av hvordan de i praktisk politikk skal løse sitt ansvar vis á vis kunstfeltets forskjellige sjangre, slik at samiske kunstnere kan ha tillit til Sametinget som ansvarlig organ.

Billedkunstnerne
Synnøve Persen og Ingunn Utsi

Hva skjer?

man tir ons tor fre lør søn
1
2
3
4
5
6
7
8
9
10
11
12
13
14
15
16
17
18
19
20
21
22
23
27
28
29
30
31